Sgogar Iavelo gikk seg en tur, på den tur ble han fryktelig sur.
Han hadde falt og slått seg mot en sten, og da blir man jo slettes ikke pen.
Han sparket til stenen i vilt raseri, han fikk vondt i sin fot, stenen var jo tross alt ikke en rot.
Han ble så sur at han ville gå hjem, men først ville han være riktig så slem.
Han tok opp stenen og kastet den vekk, der fikk den for å være så frekk.
Han tuslet hjem glad og fornøyd, men hjemme lå stenen den var ikke bøyd.
Han ble så sur at han kunne sprekke av sinne, for stenen var ikke ute den lå jo inne.
Inn gjennom vinduet på hans eget rom, der fikk han for å ha vært så dum.